Hvordan møte PTSD som pårørende - slik kan du støtte

Kanskje er det partneren din som våkner gjennomsvett midt på natten. En forelder som aldri vil snakke om det som skjedde. En venn som har begynt å takke nei til alt, og som blir sint av småting han før ville ledd av. Å stå nær et menneske med posttraumatisk stresslidelse (PTSD) kan være forvirrende og til tider ensomt. Mange lurer på hvordan en skal møte PTSD som pårørende. Du ser at noe er galt, men du vet ikke helt hva du ser – eller hva du kan gjøre med det.

Denne teksten er til deg som står nær. Den handler om hvordan PTSD ofte ser ut fra utsiden, hva triggere egentlig er, hva som kan være nyttig å si og gjøre, og hvordan du kan hjelpe noen å ta steget mot behandling uten å presse – og

om hvordan du tar vare på deg selv underveis.

Slik kan PTSD se ut fra utsiden

PTSD kan oppstå etter alvorlige eller skremmende hendelser – ulykker, vold, overgrep, krig, alvorlige fødselsopplevelser eller plutselige tap. Mange forbinder tilstanden med gjenopplevelser og mareritt, men det er sjelden dette som er mest synlig for omgivelsene. Det pårørende oftest legger merke til, er noe annet:

• Unngåelse. Personen styrer unna steder, situasjoner, samtaletemaer eller mennesker som minner om det som skjedde. Det kan se ut som latskap, uhøflighet eller manglende interesse. Ofte er det verken det ene eller det andre – det er et forsøk på å holde smertefulle minner på avstand.
  

• Irritabilitet og anspenthet. Nervesystemet står i beredskap. Små ting – en lyd, en forsinkelse, et spørsmål – kan utløse reaksjoner som virker ute av proporsjon. Mange med PTSD skvetter lett og har vansker med å slappe av.
  

• Følelsesmessig avflatning. Noen beskriver det som at personen «er der, men ikke helt til stede». Mindre glede, mindre engasjement, mindre nærhet. For partnere og barn kan dette være noe av det vondeste, fordi det lett tolkes som avvisning.
  

• Søvnvansker. Innsovningsproblemer, hyppige oppvåkninger og mareritt er vanlig. Dårlig søvn forsterker i sin tur irritabiliteten og gjør hverdagen tyngre for alle i huset.
  

Symptomene varierer fra person til person, og ikke alle med disse plagene har PTSD. Vi skriver mer utfyllende om symptombildet i en egen artikkel om PTSD-symptomer. Poenget her er et annet: Det du kanskje har opplevd som avvisning, sinne eller likegyldighet, kan være uttrykk for en tilstand personen ikke selv har valgt – og som det finnes hjelp for.

Hva triggere er, og hvordan de fungerer

En trigger er noe i nåtiden som minner kroppen om traumet – ofte uten at personen rekker å tenke seg om. Det kan være en lukt, en lyd, en berøring, en dato, en nyhetssak eller et tonefall. Hjernens alarmsystem reagerer som om faren er her igjen, her og nå. Derfor kan reaksjonen komme brått og virke uforståelig utenfra: Personen er ikke «vanskelig», kroppen slår alarm.

Noen triggere er åpenbare, andre er det ikke – og av og til vet ikke personen selv hva som utløste reaksjonen. Som pårørende kan du likevel få til mye med litt kunnskap. Hvis personen ønsker det, kan dere sammen snakke om hva som pleier å utløse reaksjoner. Da blir det lettere å forstå det som skjer, i stedet for å ta det personlig. Og midt i en triggerreaksjon hjelper det sjelden å diskutere eller kreve forklaring – med ro, tid og et lavmælt «jeg er her» kommer man lenger.

Ett forbehold er verdt å nevne: Vær forsiktig med å bygge livet rundt unngåelse. Det er naturlig å ville skjerme den man er glad i for alt som er vondt. Men hvis familien gradvis slutter med stadig mer – besøk, kjøreturer, TV-nyheter, sosiale lag – kan unngåelsen vokse og verden krympe for alle. Å jobbe med triggere hører hjemme i behandling, med fagfolk. Din jobb er ikke å fjerne alt ubehag, men å være et trygt menneske i nærheten.

PTSD som pårørende - Hva du kan si og hva du kan la være å si

Mange pårørende er redde for å si noe galt, og ender med å si ingenting. Det trenger du ikke. Her er noen holdepunkter.

Dette kan være godt å høre:

• «Jeg er her. Du trenger ikke å forklare noe.»

• «Du bestemmer selv hva du vil fortelle, og når.»

• «Vil du ha selskap, eller vil du heller være litt alene?»

• «Det du opplever er en kjent reaksjon på noe unormalt som har skjedd. Det finnes hjelp.»

• «Jeg blir ikke borte, selv om dette tar tid.»
  

Dette bør du helst unngå:

• «Det er jo over nå.» For et nervesystem med PTSD er det nettopp det det ikke er.

• «Andre har opplevd verre ting.» Sammenligning hjelper aldri, og øker ofte skammen.

• «Nå må du snart legge det bak deg.» Tidspress forsterker følelsen av å være mislykket.

• Å grave etter detaljer. La personen selv velge hva som skal fortelles. Nysgjerrighet på detaljer om traumet kan oppleves invaderende – og å fortelle uten å være klar for det kan gjøre vondt verre.

• Å diagnostisere eller forklare personen til seg selv. «Dette er typisk PTSD, det» kan være riktig, men lander sjelden godt midt i en vanskelig situasjon.
  

Du kommer til å trå feil innimellom. Det gjør alle. En enkel «unnskyld, det ble feil sagt» reparerer mer enn du tror.

Å støtte uten å presse

Balansen mellom å bry seg og å mase er vanskelig, og den ser forskjellig ut fra familie til familie.

Noen konkrete grep som mange har nytte av:

• Hold hverdagen i gang. Faste måltider, søvnrytme, litt frisk luft. Forutsigbarhet roer et nervesystem i alarmberedskap, og du kan bidra uten at det krever store samtaler.

• Tilby lavterskel-samvær. En gåtur, en kjøretur, å lage middag sammen. Samvær uten krav om øyekontakt og samtale er ofte lettere å si ja til enn «skal vi ta en prat?».

• Spør hva som hjelper. «Hva kan jeg gjøre når du har en tung dag?» er et bedre spørsmål enn å gjette. Svaret kan overraske deg – og det kan endre seg over tid.

• Respekter et nei, men gi ikke opp. At personen avslår i dag, betyr ikke at invitasjonen var feil. Fortsett å spørre, uten bebreidelse.

• Ikke overta alt. Det er lett å gradvis ta over oppgaver, kontakt med omverdenen og alle avgjørelser. Ment som omsorg – men over tid kan det bekrefte følelsen av å ikke mestre noe. La personen fortsatt ha ansvar og oppgaver som er overkommelige.

• Vær tålmodig med nærhet. Avflatning og unngåelse rammer ofte parforholdet. Det er lov å savne den nærheten dere hadde, og det er lov å si det – uten anklage, og gjerne på en rolig dag.

Ta vare på deg selv

Å leve tett på PTSD over tid er en belastning, ikke bare en oppgave. Pårørende kan selv utvikle plager – anspenthet, søvnproblemer, bekymring som aldri helt slipper taket, og etter hvert utmattelse. Fagfolk kaller det gjerne sekundærbelastning. Det er ikke et tegn på at du er svak eller egoistisk; det er en forutsigbar konsekvens av å bære mye lenge.

Derfor gjelder noen regler også for deg:

• Behold noe som er ditt. Venner, trening, jobb, fritid. Å forsvinne helt inn i pårørenderollen hjelper verken deg eller den du er glad i over tid.

• Snakk med noen. Egen fastlege, en god venn eller en pårørendetjeneste. Pårørendesenteret tilbyr gratis og anonym veiledning for pårørende i hele landet – du trenger ikke vente til du er utslitt.

• Sett grenser uten dårlig samvittighet. Du kan være glad i noen og samtidig si «dette klarer jeg ikke i kveld». Grenser gjør deg i stand til å stå i det over tid.

• Følg med på egne varsellamper. Sover du dårligere over uker? Gruer du deg til å komme hjem? Da fortjener det oppmerksomhet – for din egen del.
  

Mye av dette er felles for pårørende uansett diagnose. Vi har tidligere skrevet en egen artikkel til deg som er pårørende til noen med depresjon eller angst – mange av rådene der utfyller denne teksten.

Å hjelpe noen å ta steget mot behandling

PTSD går ikke alltid over av seg selv, men det finnes godt dokumentert behandling, og mange har god effekt av traumefokusert terapi. Veien dit starter ofte hos fastlegen, som kan vurdere situasjonen og henvise videre. Utfordringen er at unngåelse – selve kjernen i lidelsen – også gjelder hjelpen: Å oppsøke behandling betyr å nærme seg det vondeste.

Som pårørende kan du gjøre terskelen lavere, uten å dytte:

• Velg et rolig tidspunkt. Ikke midt i en konflikt eller rett etter en tung episode. En vanlig, stille stund er bedre.

• Snakk om plagene, ikke om «feil». «Jeg ser at du sover dårlig og at du har det vanskelig – jeg lurer på om noen kunne hjulpet deg med det» lander bedre enn «du trenger hjelp».

• Gjør det konkret. Tilby å finne informasjon, bestille time hos fastlegen eller bli med som følge. For mange er det de praktiske stegene som er uoverkommelige.

• Godta et nei – og kom tilbake. Motstand mot behandling er vanlig og handler ofte om frykt, skam eller dårlige erfaringer. Et nei i dag er ikke et nei for alltid. Ta det opp igjen senere, rolig.

• Ikke stil ultimatum – med ett unntak. Press virker sjelden. Men er du bekymret for at personen kan skade seg selv eller andre, skal du søke hjelp med en gang: Kontakt legevakt på 116 117, eller 113 ved akutt fare.
  

Du kan lese mer om hvordan et behandlingsforløp kan se ut på vår side om behandling mot PTSD.

Veien videre

Hos Axonklinikken møter vi jevnlig mennesker som kommer til oss fordi noen som er glad i dem, hjalp dem med å ta det første steget. Pårørende spiller ofte en større rolle enn de selv aner.

Hvis du lurer på om behandling kan være aktuelt for en du står nær, er du velkommen til å ta kontakt for en uforpliktende samtale. Også du som pårørende kan ringe eller skrive til oss med spørsmål – du trenger ikke ha personen med deg, og en samtale forplikter ikke til noe.

Behandling vurderes alltid individuelt, og passer ikke for alle, men en samtale kan gi dere begge et bedre grunnlag for å velge veien videre.

Og husk: Det at du har lest helt hit, betyr at den du er glad i allerede har noe av det viktigste – et menneske som bryr seg.

Kilder

• Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS): Om posttraumatisk stresslidelse (PTSD). nkvts.no

• Pårørendesenteret: Råd og veiledning for pårørende. parorendesenteret.no

• Helsedirektoratet: Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten (Pårørendeveilederen). helsedirektoratet.no

• Helsenorge: Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). helsenorge.no