Pårørende til noen med depresjon eller angst?

Depresjon er ikke latskap eller dårlig humør. Det er en tilstand der hjernen endrer måten den behandler følelser, motivasjon og energi på. Den som har depresjon opplever ofte en tyngde som gjør selv små oppgaver overveldende. Ting som tidligere ga glede, slutter å gjøre det.

Angst fungerer annerledes, men kan være like lammende. Kroppen er i konstant beredskap. Situasjoner de fleste håndterer uten å tenke over det, kan utløse kraftig uro, hjertebank eller at de trekker seg fra situasjoner de egentlig klarer.

Omtrent én av fem nordmenn rammes av depresjon i løpet av livet. Angstlidelser er minst like vanlige. Sjansen er stor for at du kjenner noen dette gjelder, enten du vet om det eller ikke. Vil du lese mer om hva depresjon er og hvilke former det finnes? Vi har skrevet en egen artikkel om dette: Depresjon er ikke én ting: former, årsaker og hva forskningen vet

Hva det gjør med deg som pårørende

Det snakkes mye om å støtte den som er syk. Sjeldnere snakkes det om hva det koster å være den som støtter.

Som pårørende kan du kjenne på hjelpeløshet. Du ser at noen du er glad i har det vondt, men ingenting du gjør ser ut til å hjelpe nok. Det kan vekke frustrasjon, irritasjon og til og med sinne. Etterpå kommer gjerne skyldfølelsen.

Noen pårørende beskriver en slags sorg. Personen du kjenner er der, men virker likevel utilgjengelig. Hverdagen endrer seg. Planer avlyses. Samtaler blir vanskeligere.

Ingen av disse reaksjonene gjør deg til en dårlig person. Du er sliten fordi situasjonen er slitende. Det er lov å kjenne på det.

Vanlige feil pårørende gjør, i god mening

De fleste feil pårørende gjør, gjør de fordi de bryr seg. Det gjør dem ikke mindre uheldige:

«Bare ta deg sammen.» Det er fristende å oppfordre til handling. Men for den som har depresjon, oppleves dette som et bevis på at du ikke forstår. Depresjon er ikke noe man velger, og vilje alene er sjelden nok til å komme ut av det.

Å unngå temaet helt. Noen er redde for å si noe galt og velger derfor å ikke si noe i det hele tatt. Det kan oppleves som likegyldighet av den som sliter.

Å bli uoffisiell terapeut. Det er naturlig å ville løse problemet. Men å ta på seg rollen som behandler er verken realistisk eller sunt, hverken for deg eller den andre. Du er pårørende, ikke fagperson.

Å glemme egne behov. Mange pårørende setter seg selv til side over lang tid. Det er forståelig, men det er ikke bærekraftig. Hvis du selv går tom, har du lite å gi videre.

Hva du kan gjøre

Det finnes ingen oppskrift som passer alle. Men noen ting går igjen hos de som klarer å stå i rollen som pårørende over tid:

Vær til stede, uten å presse. Du trenger ikke finne de rette ordene. Noen ganger er det viktigste at du er der. En kopp kaffe. En tur i stillhet. At du setter deg ned uten å kreve noe.

Lytt uten å løse. Når noen forteller at de har det vanskelig, er første instinkt ofte å foreslå løsninger. Prøv i stedet å lytte. «Det høres tungt ut» kan bety mer enn en liste med råd.

Oppretthold invitasjoner. Selv om de sier nei gang på gang: fortsett å spørre. Ikke med press, men med en åpen dør. «Du er velkommen hvis du vil» signaliserer at de ikke er glemt.

Foreslå profesjonell hjelp, respektfullt. Hvis du tror at den du er glad i trenger profesjonell oppfølging, si det på en måte som ikke oppleves som en dom. «Jeg tenker på deg, og lurer på om det kunne vært godt å snakke med noen som jobber med dette» er bedre enn «du trenger hjelp».

Ta vare på deg selv. Dette er ikke egoisme. Det er nødvendig. Snakk med noen du stoler på. Hold fast ved egne aktiviteter. Sett grenser når du trenger det.

Når bør du søke hjelp?

Noen ganger trenger situasjonen mer enn det du kan gi. Vær oppmerksom på disse signalene, både hos den du er pårørende til og hos deg selv:

• De uttrykker håpløshet eller tanker om å ikke ville leve

• De klarer stadig mindre av det de pleide å gjøre i hverdagen

• Du selv merker at belastningen påvirker din egen helse, søvn eller fungering

Kontakt fastlegen, legevakt eller en hjelpetelefon hvis du er bekymret. Du trenger ikke vente til det er «alvorlig nok». Å reagere tidlig er ikke å overdrive.

Som pårørende har du også rett til veiledning fra helsevesenet. Pårørendesenteret og Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse er gode steder å starte.

Du er ikke alene om dette

Å være pårørende til noen med depresjon eller angst er noe de færreste har forberedt seg på. Det finnes ingen opplæring, ingen manual. Du lærer mens du står i det.

Det at du leser dette betyr at du prøver å forstå. Det er mer enn mange gjør, og det er et godt sted å starte.

Vi har laget et eget hefte for pårørende, med mer utfyllende informasjon og praktiske råd. Det er gratis å laste ned.

Last ned pårørendeheftet